Det har vært en humpete vei frem til dagens tilværelse som fotojournalist. Ryktene vil ha det til at en nyansatt journalist i Aftenposten på 70-tallet var veldig imponert over sjåføren som kjørte henne rundt på jobb. Etter at sjåføren (!) hadde kjørt henne dit hun skulle, tok han frem et kamera og begynte å ta bilder, og hun synes sjåføren ga en umåtelig god ekstraservice.

“Sjåførene”

I Adresseavisen rundt starten av 90-tallet svarte fotografene konsekvent med ”Sjåførene” når telefonen ringte på fotoavdelingen. Like mye en anakronisme som svaret, var jo at det var et  pauserom med tv og sofa på avdelingen. Det er det lenge siden vi har sett her i BT, selv om vi hadde en krok med tv for 10 år siden. Det var en diskusjon om vi trengte kontorplasser til alle fotografene, for vi skulle jo være ute på jobb og ikke sitte inne.

Smakte egen medisin

For noen uker siden fikk jeg oppleve det vi i dag utsetter våre stakkars journalister for . Nå er det nemlig slutt med  ”hente og bringe service” til døren, og journalister kastes promte ut av bilen ved første anledning. Jeg og en kollega bor like ved hverandre i Åsane, og kaster begge ut journalistene våre ved Åsane Storsenter, og lar dem ta en buss eller taxi resten av veien hjem, dersom vi er på vei tilbake fra reportasjereise mot arbeidsdagens slutt. Situasjonen var nå var nemlig at jeg også måtte ta taxi til sentrum, for så å hente bilen i Åsane etter å ha vært med en pendler hjem.

– Det er det tristeste stedet jeg vet om, forteller vår stakkars skrivende kollega, mens vi står og venter på en taxi. Han har lang erfaring med å bli dumpet nettopp der. – Tiden går aldri så sakte som når jeg står en mørk høstkveld i regnet og venter på en taxi som aldri dukker opp på Åsane Senter. Det er nesten som om jeg mister deler av livet mitt, utdyper han sorgfullt.

Ingen taxi

Så hard har nemlig verden blitt, at fotografene ikke lengre tar ansvar for å levere andre til døren. Taxikjøring ligger ikke lengre for oss. Det har også blitt hardere tider for journalister som skal til steder litt utenfor allfarvei. Det har vært mange jobber hvor det er bestilt fotograf, som blir avslått med begrunnelsen av at det ikke er noe bilde å hente, hvor journalistene har litt oppgitt sagt: – Men hvordan skal jeg komme meg dit, da ?

Eierforholdet til fotografer har også vært et betent tema i tidligere år. Ved flere anledninger har en fotograf jeg vet om bråsnudd i døren og gått, etter å ha blitt presentert som : ”Og dette er fotografen min, xx”. Personlig må jeg tilstå at jeg ofte har sagt til noen at ”journalisten min” må få snakket med dem før de går, men jeg må kanskje bli politisk korrekt på dette jeg også.

Nesten for høflig

Nå har journalistoppdragelsen kommet mye lengre, og de ber pent om unnskyldning for den minste ting. De er neste litt for høflige, men de har jo som stand noen år å ta igjen for, så de får bare holde det gående.

I mellomtiden kaster vi dem ut av bilen ved første anledning og overlater dem til kollektivtransportens skumle verden, mens vi kjører hjem og spiser middag med god samvittighet.