Det er aldri spørsmål om harddisken din dør. Aldri ! Det er bare spørsmål om når den dør. Det finnes mange gode oppsett for backup, men felles for alle av dem, er at de må bli fulgt.

Jeg har hatt noen harddiskdødsfall med varierende hell, men de fleste gangene har det gått greit, selv uten å måtte gå tilbake til backupdisken.

Men hvis du nå ikke har tatt backup, eller ikke har oppdatert den, la oss si de siste 5 månedene, hva gjør du når disken din dør ?

Det finnes en rekke forskjellige tips på nettet. Alt fra å legge  disken i fryseren med firewirekablen presset inn mellom pakningene i døren (har prøvd – uten hell) til å dunke den i bordet (skjønner ikke hvem som ville ønske å forsøke det på en disk alene, selv om den kan fungere på laptop`er). Google is you friend, men dette er min hovederfaring:

75 % av mine harddiskdødsall (7-8 til sammen, tror jeg) har vært på grunn av dårlige strømforsyninger til eksterne disker. LaCie har vært notorisk elendige, og de har jeg styrt unna i flere år.

Første trinn, er å forsøke å koble til en annen strømforsyning til kabinettet. Hvis du ikke har flere av samme type selv, forsøk å låne en, eller gå på ebay  eller dealextreame og let til øyet blir stort og vått.

Det hjalp på to tilfeller av eksterne 3.5” kabinetter hos meg. På den siste LaCie`en måtte jeg ty til sterkere lut. Det samme er tilfelle med eksterne 2.5” kabinetter, siden de ikke har ekstern strømforsyning, men der er akilleshelen den interne strømkontrolleren.  Da har du to alternativer. Kjøp et løst, eksternt diskkabinett, skru opp det defekte kabinettet og monter disken i den nye; eller ty til min personlige favoritt, som jeg dessverre ikke har noe katalogaktig navn på.

Men denne harddrive-swissarmy thingamejing kan du altså koble diskene dine barebone på, uten kabinett. Jeg har noen backup-rutiner på filer som ikke oppdateres så ofte som går til slike, siden jeg sparer en del penger på å slippe å kjøpe kabinetter til alle diskene. Da er det bare å koble til disken, holde pusten, og forhåpentligvis dra filene over til en annen disk, som du selvfølgelig har funnet frem og har har klar til kopiering på forhånd. For når du først har fått liv i den, så vil du helt flytte dataene så fort som mulig. Alt er i teorien vel, men ikke alltid.

For litt siden hadde jeg en 2.5″disk som hadde mottatt litt lite backup-loving. Selvfølgelig hadde jeg alle bildene til et jobbprosjekt som jeg måtte få ut dagen etter på disken, og da var gode råd dyre.

Først klarte jeg ikke å få opp kabinettet i det hele tatt. Ekte kinesisk plastkvalitet viste seg å være vanskelig å slå.  Det er heller ikke slik at disse kabinettene er konstruert for å bli åpnet og lukket. Litt googling på det spesifikke kabinettet, ga noen fremgangsmåter som tiltalte meg en del, siden de involverte å bruke et bankkort til å løse ut noen klips på veggene i kabinettet slik at det åpent seg.

Men de milde, forsiktige fremgangsmåtene ga ingen resultater, og mens deadline stadig krøp nærmere, var det bare å finne frem grovere verktøy enn visa-kort. En bred skrutrekker ble presset inn på siden av kabinettet, og med det som føltes som unevnelig vold, rev jeg kabinettet i filler.

Etter å ha dissekert kabinettet, og fjernet strøm- og usb-kontrollen, koblet jeg disken til med vidunder-thingamadjingen. Jeg holdt pusten, koblet til usb-kabelen og ventet på at den skulle våkne til live. Det skjedde aldri.  Det lyste i en diode, disken spant litt, men ikke noe mer. Noen pusteøvelser senere, fant jeg ut at jeg bare for ordens skyld skulle plugge den inn i et annet kabinett, siden mitt neste alternativ var å ringe sjefen min og si at vi bare måtte droppe morgendagens sak.

Disken monteres, og det var like før jeg ristet et kyllinglik og kastet salt over skulderen, før jeg på ny plugget til usb-kabelen, denne gangen til det nye kabinettet.

Salig lykke da disken lukket opp i Finder, og umiddlebar kopiering til ny disk. Prosjektet var reddet, sjefen var glad, og jeg kunne puste lettet ut. Det er om lag seks måneder siden, og disken har siden fungert prikkfritt i sitt nye kabinett.

Moralen i historien, utover ”backup, backup og mer backup”, er at alt håp er ikke ute om disken dør. Eller mer spesifikt, hvis strømkontrolleren din dør. Dette hjelper ikke mot mekaniske feil (da kan fryseren være til potensiell hjelp, siden skivene i disken krypmer litt når de blir kalde) eller noen andre av de potensielle dødbringene feilene, som kan sende deg i den lange og dyre køen til Ibas.

Oppsummert er altså rekkefølgen jeg foreslår: Bytt strømforsyning hvis det er en 3.5″ ekstern. Trinn to: vindunerdingsen uten navn (edit: Har tatt et lite søk for å se etter katalognummer, men tror dette kanskje krever å snakke med et faktisk menneske for å få fatt i en). Trinn 3: Bytt hele kabinettet. I teorien skal trinn to være like effektivt som trinn 2, men egen erfaring viser altså at det fremdeles finnes håp hvis vidunderdingsen ikke gjør jobben. Trinn 4 har for meg foreløpig bestått av trøstespising og uforbeholdne unnskyldninger til de innvolverte som gikk tapt i bits og bytes. (Hadde en disk mellom backupsykluser som gikk hen og døde for 5-6 år siden, og episoden ble rippet opp i kun for noen måneder siden, så det er absolutt noe som er ønskelig å unngå).

Tror jeg kjøpte min vidundertilkobling på Teknikkmagasinet, for noe slikt som 400 kroner. Eksterne kabinetter får du for omtrent samme pris. Uansett så er det et billig forsøk for å forsøke å få liv i de dyrebare diskene. Nevnte jeg det å ta backup ? For å avslutte med et sitat fra en kollega av meg: ”Ekte mannfolk tar ikke backup – men de gråter mye”

Ok, så er kanskje ikke dette så veldig tech relatert, men tatt i betraktning i at kostymet jeg lagde til minstejenta består utelukkende av macdeler og ducktape (som noen kanskje har sett at jeg har en forkjærlighet til når det gjelder flere prosjekter, både her og her), synes jeg den fortjener en tag under “tech” hvis jeg først skal legge dem noe sted.

Lagde et robotkostyme for noen år siden som slo godt an, og da jeg kjøpte ny MacPro var hun veldig klar på at den kassen var perfekt til å lage robot av. Jeg var egentlig ikke så innstilt på å beholde den, siden det var 8-9 mnd til karnevalsesongen, men ga etter. Sist gang hadde jeg dissekert noen døde hardisker og lignende, og hadde tenkt å spare dem til neste karneval. Vet ikke om det var det lure gjemmestedet, eller om jeg mulighen ga etter for presset fra min bedre halvdel om å rydde og kaste i rasket mitt, men fant det i alle fall ikke ved første forsøk. Derimot fant jeg en gammel dual G4 (som jeg også hadde lovet samme nevnte andre halvdel å kaste for lenge siden…) som kunne fungere som reservelager.

En rull ducktape, 4 ledlamper, en halv rull ståltråd og en mac til en middels formue på starten av 2k-tallet senere var resultatet ferdig. På innsiden er det også montert brusholder og snopholder, men noen kortvokste mennesker fikk det så travelt med å komme seg avgårde på karneval at de fikk jeg ikke med på bildet.

IROBOT: Mia som iRobot til karnevalet 2011. Eneste bakdel med kostymet er at det ble ganske tungt, så det måtte monteres skulderputer av håndduker for å polstre skuldrene. FOTO: Bjørn Erik Larsen

INNMAT: Synes kombinasjonen av utsidebildet på boksen og tenkt innmat på utsiden fungerte ganske godt. Steve Jobs kan gjerne ringe neste gang de skal oppdatere lineup`en. FOTO: Bjørn Erik Larsen

KJØLING: Det er viktig med kjøling på fest, ellers kan det gå en kule varmt. Det har mange erfart. Litt ukonvensjonell plassering av kjøleribber, men de henger seg ikke like lett opp som i orginalplasseringen. FOTO: Bjørn Erik Larsen

Jeg hadde egentlig et enkelt utgangspunkt for denne bloggposten:  Vinterbilder, og i forlengelsen kullkjellere og andre mørke plasser. Påstanden er og har alltid vært som følger: Lysmåleren i kameraet ditt er kalibrert til å eksponere korrekt for 18% grått. Her er et godt tidspunkt å legge til at det er ikke enighet om det heller:  Det strides om det er 18% grått (som kommer fra trykkverdenen) eller 12 % grått som ligger i ANSI standarden som er kalibreringsmålet – men det blåser vi i her.

Essensen er dette: Snøen som du forhåpentligvis suser av gårde i, med blå swix under skiene, er på en vakker vinterdag langt fra grå. Den er skinnende hvit- ihverfall hvis værgudene er på din side. Dersom du da lar lysmåleren gjøre jobben selv uten noen retningslinjer, så vil den forsøke å gjøre motivet ditt 18% (eller muligens 12 % hvis du er flisespikker og leser ANSI som bibelen?) prosent grått. Matematisk sett er det et klokt gjennomsnitt, som er satt for å sikre at du får med deg mest mulig detaljer innen  det spekteret med lys som kameraet er i stand til å oppfange. God matte er lekkert, men du er i utgangspunktet antagelig mer interessert i å forevige den flotte vinterdagen. Her kommer eksponeringskompensasjonen til sin rett.

På mitt Canon kompaktkamera er rattet på venstre side på toppen. På Canon speilrefleks er det et ratt for tommelen på baksiden. I bruksanvisningen står det garantert henvisning til hvor det er.

Denne knappen forteller kameraet at: Ja, jeg vet at du liker 18% grått, men det er ikke det jeg vil ha. Gjør det lysere (+) eller mørkere (-) enn hva du tror. I teorien er det så enkelt. Skru til +1.0 eller 1.5 så får du skinnende brilliante snøbilder.  Dette avsnittet var egentlig alt jeg hadde tenkt å si om saken: Snø impliserer +1.0 i eksponeringskompensasjon.

Alt var vel, helt til jeg skulle finne noen bilder som kunne illustrere poenget mitt.

Selv det er litt liten kontrast i bildet etter min smak, så er det en ok balanse mellom tegning i høylysene (snøen) og skyggepartiene. Alt i alt så er det et ok utgangspunkt å ha

Her er det stilt inn +1 i eksponeringskompensasjon, og jeg synes det blir litt for lyst. Siden jeg etterbehandler det meste av det jeg vil ha foretrekker jeg det første som utgangspunkt. 1-0 til lysmåleren over min teoretiske plan

Søndag var en flott dag på fjellet. Ungene kom gående mot meg, og med kompaktkameraet skulle jeg ta bilder som skulle illustrere poenget med +1. Imidlertid viste det seg at kameraet eksponerte nydelig uten noen input fra meg om hvor lyst det var. Etter litt sjekking i arkivet for å se hvilken eksponeringskomp jeg har brukt tidligere og hva som har fungert, viser det seg at på solskinnsdager klarer lysmåleren stort sett å fikse biffen selv, men på dager hvor det er overskyet trenger den sårt hjelp.

Her viser i alle fall snøen at det var en grå dag. + 2/3 var ikke nok til å gjøre den så hvit som vi mente å huske at den var da turen var over.

I mine øyne er det lite som slår en strålende vinterdag på fjellet, men det kan fremdeles være en god dag selv om det er overskyet. Bildene trenger ikke å lide av den grunn. Redningen for å få like flotte bilder i forhold til hvordan du husket turen er altså  å skru opp eksponeringskompensasjonen din.  Samtidig er det greit å ha i bakhodet at selv om vi liker hvit snø, liker vi ikke utbrent snø som bare er hvit uten noen detaljer. Det er en balansegang mellom hvitt og at kameraet ikke registrerer noen ting i det hvite som du må mestre. Nettopp her kommer en ode til råformat til sin plass.

Her har snøen blitt litt for utblåst, men siden det er tatt i råformat ville det vært en smal sak å gå inn og justere det ned akkurat til at jeg fikk tegning i snøen.

Dersom du tar bildene i råformat, også kjent som .c2r (canon) eller .nef (nikon) og sikkert en gjeng med andre alfabetkonstellasjoner, kan du i stor grad finpusse på  det hjemme foran datamaskinen. Det å forskyve 1 blender (+ 1.0 på eksponeringskompenasjon) er en smal sak, både mørkere og lysere.

Men selv om bildet er tatt i raw , er det alltid best å eksponere så korrekt som mulig når du tar bildet, slik at du har størst mulig rom for justeringer i etterkant.

Her er det en ok balanse mellom hvit snø, men fremdeles med tegning i detaljene

Den samme korrigeringen trenger kameraet hvis du tar bilder foran, for eksempel, en mørk vegg. Matematikken tilsier at lysmåleren etterstreber 18% grått, og gjør at din svartkledde person i kullkjelleren kan få samme behandling som i denne ellers urelaterte reklamen for vaskemiddel (men det viser at man skal ikke kimse av forskjellen mellom svart og grått).  Logikken tilsier at har du et mørkt motiv som skal gjengis korrekt må du da skru eksponeringskompensasjonen ned et hakk (eller to) mot minus. Med digitalkamera er det enkelt å se på histogrammet på baksiden. I en ideell verden skal histogramet ikke være kappet i endene.

Forsåvidt juks siden dette er en bloggpost om eksponeringskompensasjon og dette er tatt i M-modus med blits, men det viser poenget med mørke flater og bildet er kult, så jeg lar det gå.

I likhet med sannheten om 18% grå, som viste seg å ha sprekker, finnes det flere synspunkter på hvor du skal eksponere i histogrammet. Det vil si hvor du vil ha hovedvekten av informasjonen din i bildet. Men det tror jeg må bli i en senere post.

Moralen i denne lange bloggposten som var tenkt minimalistisk er altså: I skyet vær, skru opp eksponeringskontrollen. Hvis i tvil – sjekk skjermen din. Så enkelt har det blitt i våre dager med digitalt. Personlig er jeg litt konservativ, og tar også det meste i råformat, så jeg holder meg til + 2/3 men det er litt smak og behag inne i bildet også.  Neste og minst like  entusiastiske innlegg skal  for øvrig også ha et vinterlig fokus. Nærmere bestemt fargen på snø.

Blå himmel og hvit snø liker jeg best i virkeligheten, og foretrekker at det er slik på bildene også. I motsetning til de andre bildene i posten har dette fått litt justeringer i Aperture på vei ut i cyberspace.