Første dag tilbake på jobb etter sommerferien var jeg på Brann Stadion for å lage en reportasje fra forberedelsene til A-ha sin avskjedskonsert. Fra det øyeblikket jeg fikk beskjed om jobben, tenkte jeg at jeg måtte komme meg opp et eller annet sted høyt. Etter litt skepsis i første ledd jeg spurte, viste det seg at produsenten ikke hadde noe i mot klatring. Så fremt jeg hadde sikkerhetsutstyr på kunne jeg klatre stort sett hvor jeg ville. Problemet var at da jeg tømte bilen for sommerferieting dagen før, la jeg også inn klatreselen og masse andre lure ting som kunne vært kjekt å ha i bilen. Min bedre halvdel påstår alltid at jeg ikke er så flink til å rydde etter meg, og dette understreker jo at det ikke er lurt å rydde alt for mye, for da har du ikke ting du har bruk for.
Etter å ha gått rundt på stadion på tiggerunde etter sele og bremse, var det til slutt en som forbarmet seg over meg, og jeg var klar for mitt luftigste besøk på stadion. Halveis opp merket jeg at dette var slitsom som fy, men etter å ha mast så mye om å få lov så var det bare å agere apekatt videre til toppen. Helt øverst var det tre stykker som sto på den fremste dele av lysrigget, og det var de jeg hadde siktet meg inn på for å få litt aktivitet i forgrunnen. Men selv om jeg var på det høyste staget, trengte jeg fortsatt enda litt mer høyde for å få bildet litt ovenifra. Det var da en av skottene foreslo at jeg kunne klatre opp på toppen av en vertikal I-bjelke og stå på den, mest som vits, men det viste seg at det var en strålende ide. Den hadde en 20×20 cm stor plate på toppen, akkurat nok til å stå på.
Etter å ha returnert til en mer vanlig høyde på stadion fikk jeg høre, via journalisten, at hvis denne fotograferingsgreia ikke fungerte for meg, så kunne jeg komme og jobbe hos dem med å rigge scener i høyden. Omreisende skotter på konserter er hyggelige folk, men jeg tror jeg holder meg til fotografering en liten stund til